Steike bananer – jeg blir så sint!

Steike bananer – jeg blir så sint!

Sju-åringen min vokser om dagen. Mye og fort, og for en liten stund siden noterte jeg meg at alle buksene hennes hadde et bein som stakk ut minst 15 cm på nedsiden.
Nå er jo ikke det et problem i seg selv, ettersom det er 25 grader og strålende sol, men det er likevel en god idè å finne nye bukser.
Vi tok oss en tur til nærmeste senter for å dra på klesshopping. Hun er ikke glad i aktiviteten, men godtok at dette måtte gjøres, og vi ble enige om å belønne oss selv med flinkis-poeng og is når jobben var gjort. Det lokale senteret inneholder en hel masse butikker. På de to første fant vi ikke noe som falt i smak, men i butikk nummer tre, Cubus, fant hun en olabukse som hun synes var fin. Vi tok den med i prøverommet, mest for å se at benlengden var passelig, og oppdaget at hun ikke var i stand til å lukke den. «Jeg har nok blitt for stor i magen, mamma» var den umiddelbare konklusjonen hun trakk.
Jeg så på den lange, tynne jenta på sju år, som vi har engstet oss for nær-undervekten til siden hun ble født. Hvor kommer tanken fra? Hvordan trekker hun den konklusjonen? Og hva i ville Texas er feil med buksa? Den er størrelse ti år, den er «regular fit» og «high waist».
Vi snakket litt rundt klesstørrelser, at kroppen snart forandrer seg, at vi synes det er kjempedumt at klesbutikken ikke forstår at jenter forandrer fasongen sin i puberteten, og at når man ikke har kommet dit ennå, så burde man i hvert fall få plass inni klærne.
Køen utenfor prøverommet vokste, og jeg kjente at jeg overhodet ikke bryr meg, for det er så mye viktigere at den dyrebare datteren min konkluderer med at det er buksa som er feil og ikke hun.

Alle kropper er forskjellige, og klær i kjedebutikkene må så nødvendigvis passe til mange, mange mennesker, for ellers hadde de ikke overlevd. Men jeg blir genuint trist av at slike situasjoner oppstår. Jeg kjenner knapt en jente over ti år som er fornøyd med at kroppen er som den er, og hovedårsaken til det er at kroppene deres er feil i forhold til de klærne de ønsker å ha på. I steder for å innse at buksa er skåret for lavt/har for kort skrittbue/for smale ben/for lange ben nedenfor knærne eller hva det nå måtte være som ikke passer, så konkluderer de med at kroppen er feil. Oftest for stor et eller annet sted.

Jeg blir lei meg av å tenke på at den nydelige jenta mi om ikke så mange år kommer til å ha andre enn mamma med seg i prøverommet, og hun kommer til å bli trist av at kroppen er feil. Det kommer til å skje mange ganger, i mange forskjellige butikker, som det gjør med de aller, aller fleste jentene.

Jeg har ikke noen løsning på problemet, men inntil videre så blir det mammasydde klær, og lenge til vi setter bena på Cubus igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *