Markeder er en forunderlig ting. Mens nettbutikken går litt sånn på det jevne, både med tanke på hva som selges, og tempo på omsetning, så er markeder noe annet.
Ett år kan man selge all julepynten sin, og et annet år selger man luer. Eller såpe, eller noe helt annet. Men gjennomgående så er det ett eller to produkter som hvert år selge mye på julemarkedene.
I år er det altså tøfler. Nå er jo ikke alle årets marked unnagjort ennå, men på det siste så er det definitivt ikke tøfler som selges, for der er det jo bare to fattige par igjen, og det er jo kjempegøy!

Det er stor stas når det plutselig nesten er tomt for noe, og det til alt overmål legges inn bestillinger per mail når det er tomt!

Etter gårsdagens marked på Årvoll gård var det rett i garnkisten for å finne frem riktig farge og sort garn. Første bestilling er påbegynt, og jeg husker hvorfor jeg i utgangspunktet produserte mange par av disse tøflene – det er jo et superhyggelig arbeid å sitte med!

Jeg håper det er gøy så lenge at jeg både får tatt unna bestillingene OG laget noen par til butikken. Jeg er jo ikke velsignet med tålmodighet til å sitte lenge med et arbeid jeg finner kjedelig, men noen par blir det jo sikkert før jeg finner noe annet som er morsomt og som heller skal gjøres.
Det som er ganske sikkert er i hvert fall at det blir flere som får deilige, tovede ulltøfler under juletreet i år !

Hekling er en av mine favoritthobbyer. Jeg er ikke noen strikker, men siden jeg første gang plukket opp en heklenål i attenårsalderen (og det er temmelig lenge siden, etter hvert), og en fabelaktig lærerinne (som for øvrig het Anne) på Holtekilen Folkehøgskole tålmodig lærte meg om luftmasker, staver og hvordan jeg skulle lese et mønster, så har jeg heklet.

Først små brikker. Siden større duker, sjal, luer, sokker, amigurumi, en og annen genser, kluter og håndklær, bruksting og pyntegjenstander. Stort og smått og i mange forskjellige teknikker. Jeg er ikke ukjent med filethekling, og det er en teknikk jeg synes gjør mye ut av seg til så enkelt et opplegg å være.

Jeg blir veldig entusiastisk når jeg støter på noe nytt innen sjangeren. Forrige år kom jeg over to ting som var nytt. Først interlock hekling, som her demonstrert ved Astrid Shcandys vakre design.

Jeg så på diverse design som denne fabelaktige damen har laget til øyet ble stort og vått, innså at dette var noe jeg ikke hadde sett før, og bestemte meg naturligvis for å tilegne meg denne ferdigheten.
Klok av skade (som man gjerne blir med årene) bestemte jeg meg for å kjøpe et design/mønster på et sett grytekluter. Mye mindre, og helt sikkert overkommelig – jeg ser jo at dette er et slags mesh/filet i en eller annen form. Hvor vanskelig kan det være? Designet ser flott ut, jeg trenger grytekluter og jeg kan sikkert lage noen sett som jeg kan gi bort til jul! – Tenkte jeg entusiastisk, mens jeg fant frem matchende farger i fint bomullsgarn og favorittnålen.

Mens jeg ventet på at mønsteret skulle printes, snublet jeg over kunsthekling og nålebinding. Selve heklingen er jo ikke et problem der, men nålebindingen skal jeg lære meg ved anledning.

Nuvel – tilbake til interlockhekling.

Mønsteret jeg hadde kjøpt hadde både et diagram, og en tekstforklaring. I tillegg til dette hadde det et steg for steg instruksjonshefte med både bilder og forklaring. Jeg heklet netting etter forklaring, jeg satte i ny farge i henhold til bildet, og jeg heklet videre i følge oppskriften. Fikk jeg det til?
Å nei du – det gjorde jeg ikke! Jeg prøvde igjen. Og igjen. Jeg prøvde med annet garn. Og med annen nål. Jeg leste alle instruksjoner med lupe. Og prøvde igjen. Og igjen.
En av mine mange sjarmerende småfeil er at jeg ikke er et særlig tålmodig menneske. Jeg fatter det ikke. Jeg ser jo selv at dette er et dobbelt nett der en farge er foran og den andre er bak? Det står at teknikken er egnet for nybegynnere!
Potte sur la jeg prosjektet fra meg.
Nå har jeg fått litt avstand, og jeg er helt sikker på at jeg sikkert hoppet over en side eller to i instruksjonen ved første forsøk, så i kveld skal jeg finne frem bomullsgarn i gilde farger og lage de vakreste grytekluter.

Hvor vanskelig kan det være?

De første produktene er lagt ut i butikken, og resten følger så fort vi bare klarer. Jeg vedgår at jeg har lyst til å beholde en hel del av dette selv, men skapene protesterer, så det er nok best å legge det ut for salg..

Færøysk garn, lar jeg meg fortelle, er særlig godt, og ikke minst – det er faktisk laget på Færøyene og fra ulla på de sauene som bor der.
Noe av det som ergrer meg mest med «norsk» garn er jo at det ikke er norsk i det hele tatt. Jeg har ikke noen problemer med garn hverken fra her eller der, men dersom det står «norsk garn», så vil jeg at det skal være fra norsk sau og spunnet i Norge. Eller er det litt juks.

Alle strikkeplagg på Hattifnatti.no, med unntak av en og annen lue og klut, er strikket av min fabelaktige mamma. Det er hun som er strikkeren. Selv har jeg noen hender som ikke tillater de store krumspringene i den retningen, og må nøye meg med å hekle, som jeg jo gjør med stor glede. Kanskje jeg har arvet denne fresingen over norsk garn som ikke er norsk likevel, for jeg vet jo at der i gården er det kun Hillesvåg og Rauma det går i. Og litt Telespinn.
Det kan godt være at det er flere garnprodusenter som oppfyller kravene, men det vet jeg ikke. Selv hekler jeg i garn som er produsert både her og der, men uten at det da er merket med misvisende landkoder.

Nåja – garn fra færøyske sauer er innkjøpt i stort monn. Før sommeren var jeg litt fornøyd med at det begynte å minke i garnkista på loftet, men det har gått over nå. Det er fullt opp med deilig ull i alle mulige farger, som skal konverteres til pannebånd, luer, skjerf, sjal og antagelig votter. Kanskje jeg hekler en og annen barnegenser, men jeg synes ofte gensere er bedre å ha på når de er strikket, så vi får se. Kanskje det går an å hekle sokker, selv om ublandet ull nok ikke er optimalt for det.

Akkurat nå er jeg på Senja, og selv om jeg liker å være på havet og fiske, så kan man jo hekle litt på tur ut – det må jo være innafor..

Det viste seg nemlig at jeg overhodet ikke var i stand til å la alt det fine garnet vente på meg hjemme i Oslo til jeg kommer tilbake. Må_gjøre_nå!

Så langt er det produsert seks forskjellige pannebånd, som er noe jeg ikke har laget før. Skikkelig gøy er det, og du verden for et praktisk plagg! Jeg fatter ikke helt at jeg ikke har fått øynene opp for dette før. Jeg morer meg med strukturer – noen virker og noen virker ikke, og så er det gøy å ha ferdig småting til julens markeder allerede. Jeg kan ikke helt tenke meg at dette blir noe jeg tar med på augustmarkeder 🙂

Det skal også hekler skjerf i denne ulla. Den er god å ta på, og jeg ser for meg at mye av dette blir fine skjerf, og antagelig noen julegaver. Alt sammen havner i butikken på Hattifnatti.no når jeg bare kommer meg hjemom for å få dampet det hele og tatt bilder.

Den som hekler får se, er det ikke sånn?