Og i grunnen på heklefronten også.

Året som gikk ble brukt til studier. Jeg er glad i å studere, men de siste to årenes studier har vært en sann lidelse å komme gjennom. Ikke fag for meg, viste det seg, men jeg er jo ikke i stand til å rett og slett innse at jeg ikke likte det og la det ligge. Her må det fullføres!
Eksamener er dratt i land, studiet er fullført, og sommeren har gått uten at min sojo har kommet tilbake.

Klok av skade innser man at man må ta tiden til hjelp, og nå kjenner jeg på lysten til å sy igjen 🙂

Høstens hoodies er i full produksjon, jerseyluer er påbegynt, og jeg har funnet frem noen skikkelig fine heklemønster for fingervanter og hetter! Nå er det jo slik at det rett som det er hender at ting blir solgt før det havner på butikksidene, men jeg skal da klare å få noe ut hit også 🙂

God høst!

Gårsdagens spørsmål resulterte i disse fire munnbindene, og jeg håper den nye eieren blir fornøyd.

Dersom du gjerne vil ha et gjenbrukbart munnbind i fast bomull, så send meg en mail, så skal vi se va vi får til. Antall stofflag, form, farge, med/uten nesebøyle, ørestrikker eller snorer – det meste kan ordnes 🙂
Hodet ditt er garantert ikke så stort/lite/rart/langt/kort/rundt/firkantet at vi ikke kan lage et munnbind av en sort som passer for deg.

De fleste av våre munnbind er i bomull, kan vaskes på 60 grader og skal IKKE tørkes i tørketrommel. Ei heller skal det brukes tøymykner, men du kan helt fint stryke dem. Unntaket er munnbind med vinyltrykk. Selve munnbindet tåler både vask og stryk, men vinylmerkingen gjør det ikke! disse må vaskes på max 30 grader, og de skal ikke strykes. Det er gjort oppmerksom på hvilke munnbind dette gjelder, og følgeseddel/vaskeinstruksjonen som følger med er også tydelig her.

Helt til for to uker siden. Plutselig solgte jeg en fem, seks stykker. Jeg ble glad, som jeg alltid blir når noen liker det jeg lager godt nok til å kjøpe det.

I helgen var jeg igjen på marked. Og jeg solgte bind. Og ansiktsmasker, men det er jo en helt annen sak. Jeg solgte mange bind. Så mange at jeg faktisk bare hadde to igjen da jeg pakket sammen. To!

Det er litt rart. Plutselig er dette ene produktet så populært at det blir helt borte, og jeg må sette meg til for å lage nye. Dèt er jo ikke noe offer, akkurat, for det er stas å sy, som alltid, men jeg må jo smile litt.
Jeg blir glad over alle de fine unge damene, og jeg blir glad over de ikke fullt så unge damene. Jeg blir glad av den unge mannen som med gusto diskuterte mønster med sin utkårede, og hadde meninger om hvilket mønster på det hun skulle ha i trusa som var finest (kudos til deg!). Jeg blir glad av den unge jenta som ville sy seg bind selv og ba om råd og veiledning med hensyn til kjerner, noe hun selvsagt fikk. Jeg blir glad av de eldre damene som lurer på om jeg ikke har truseinnlegg (lagt ut i dag), for det kunne jo de har bruk for, og ideen er jo så god!
Det som gjør meg så voldsomt glad er dette; bind har blitt solgt via nett i åresvis. Alle damene har, skal få eller har hatt mensen. Det er ikke så veldig mange unntak. Alle som menstruerer har behov for en eller annen form for hygieneprodukt for å håndtere det. Vi velger forskjellig, og det er fint. Det som gjør meg glad er at mensen plutselig ikke var flaut. Gjenbruk er bra, tøybind er fint, og jeg har jammenmeg lyst til å prøve!

Da jeg selv var ung, var mensen skikkelig pinlig, og jeg kjenner at det er supert at de unge jentene av i dag overhodet ikke synes det. Frem for kroppens naturlige funksjoner! Hurra for de unge jentene!

Så setter jeg mg ned og syr flere bind – neste markedsdag for hattifnatti er Linderud gård den 12. september, og jeg håper å selge litt der også 🙂

Da plan B var godt og vel planlagt, ble det plutselig åpnet for tur til Færøyene, vi kalkulerte risiko (ullgarn fra Færøyene ble kalkulert inn, jeg vedgår det), og bestemte oss for å dra.

Grytidlig en morgen, klokka 04:35 satte vi kursen mot Larvik, tok båten til Hirtshals der vi overnattet, for siden å kjøre ombord i Smyríl Lines Ms Norrøna til Torshavn. 26 timer rakt ut i Atlanteren.

Med andre mennesker.

Vi har stort sett vært hjemme og i egen hage fra 12. mars, og så lenge vi var i egen bil, eller på eget hotellrom, uten kontakt med andre, så kjentes det helt ok. Med en gang vi var på en bår med en masse fremmede, ble det hele litt ugreit. Vi stiller naturligvis forberedt med antibac og maske, og vi holder anbefalt avstand, men det var litt skummelt likevel. Før avreise til Torshavn ble vi alle testet for Corona på kaien, så vi vet at vi er friske, og det er jo godt. Vel i havn har vi funnet langt mindre håndtverk enn det som var ventet, men vi har funnet en fabelaktig garnbutikk! Ull skal kjøpes inn, og det skal bli til fine saker til butikk og marked vinteren gjennom. Og sikkert litt neste vinter også. I morgen setter vi kursen vekk fra Torshavn for å se hva vi finner. Heklekroken ligger i hanskerommet sammen med ansiktsmaskene. vi er klare!

Alle kropper er forskjellige, og klær i kjedebutikkene må så nødvendigvis passe til mange, mange mennesker, for ellers hadde de ikke overlevd. Men jeg blir genuint trist av at slike situasjoner oppstår. Jeg kjenner knapt en jente over ti år som er fornøyd med at kroppen er som den er, og hovedårsaken til det er at kroppene deres er feil i forhold til de klærne de ønsker å ha på. I steder for å innse at buksa er skåret for lavt/har for kort skrittbue/for smale ben/for lange ben nedenfor knærne eller hva det nå måtte være som ikke passer, så konkluderer de med at kroppen er feil. Oftest for stor et eller annet sted.

Jeg blir lei meg av å tenke på at den nydelige jenta mi om ikke så mange år kommer til å ha andre enn mamma med seg i prøverommet, og hun kommer til å bli trist av at kroppen er feil. Det kommer til å skje mange ganger, i mange forskjellige butikker, som det gjør med de aller, aller fleste jentene.

Jeg har ikke noen løsning på problemet, men inntil videre så blir det mammasydde klær, og lenge til vi setter bena på Cubus igjen.